Laughter through tears is my favorite emotion! *)

Det er det. Min favoritt emosjon. Å være rørt av noe, eller litt (eller mye) lei seg for så å kunne bryte ut i latter, det er simpelthen herlig! Og en sånn følelse fikk jeg i går kveld. Programmet "Ingen Grenser" , hvor Lars Monsen leder 11 funksjonshemmede på en 30 dagers tur igjennom villmarka på nordkalotten, er ikke bare fantastisk god tv-underholdning. Det er tankevekkende også. Og det er så dønn ærlig, ujålete og ekte!! Samtidig så er det alt annet enn enkelt! Lars Monsen får vist andre sider av seg selv enn de foregående turene det har blitt tv-serier av. Han har gått alene før. Men nå, som lagleder, får han vist hvor fantastisk god han er med mennesker. På en positiv og naturlig pedagogisk måte får han deltagerne til å utfordre sine egne grenser. Det er sikkert utfordrende for ham selv også.

Også er det deltagerne da. Det er jo de som gjør at det hele blir så fantastisk. De støtter og hjelper hverandre. Alt går tydeligvis an, selv om man har proteser, sitter i rullestol eller har urinveisinfeksjon som er på vei til nyrene. Og når jeg ser Tare, som er sterkt syns- og hørselshemmet, styre hundespannet og Lars Monsen er passasjer, da griner jeg. Også ler jeg. For gleden som Tare utstråler er til å ta og føle på, og det er umulig å ikke bli berørt!

Det er denne serien som må vinne Gullruten for beste reality-show! Det er dette som er virkelighets-tv!

*) "Laughter through tears is my favorite emotion", er et sitat fra filmen Steel Magnolias (sagt av Dolly Partons rollefigur Truvy)