"...that love grows from forgiveness, that " mongrels" make good dogs, and that the roundness of life's design may be a sign that there is a presence beyond ourselves. I know that much is true..."
Dette er de siste ordene i boka "I know this much is true" av Wally Lamb.
Jeg-personen i boka, Dominick Birdsey, ble så virkelig for meg at jeg på et tidspunkt nesten trodde det var mulig å kunne ta opp telefonen og ringe ham. :-) Neida, så ille er det ikke med meg. Men jeg kjente ham på en måte. Forsto ham. Fordi han nok er litt lik meg. Også hjelper det jo at Wally Lamb har skrevet slik at han ble så levende.
I know this much is true. Det synger også Spandau Ballet i låta "True".
Litt flamenco, litt Afrika og litt maurisk Spania. Det er lyden av Concha Buika.
Her synger hun Volver Volver:
Og Volver det er også navnet på en film av Pedro Almodovar.
Jeg liker filmene til Almodovar, hva han klarer å fortelle og ikke minst hva han får ut av skuespillerne. Aldri er Penelope Cruz så god som når hun tar regi av Alomodovar. Ikke fordet... hun er god i Vicky Christina Barcelona også. Kanskje fordi hun også der spiller (delvis) på spansk. Vicky Christina Barcelona er faktisk en liten perle av en film, med fantastisk samspill mellom Javier Bardem, Penélope Cruz ogScarlett Johansson. Også tar den amerikanske turister i Europa veldig på kornet. Du skjønner det når du ser filmen. :-)
Forå avslutte tenkerekken... Barcelona er en utrolig by og volver betyr å vende tilbake. Jeg reiser gjerne tilbake til Barcelona.
I dag er det 22. mars og min mor ville ha fylt 66 år. Det er 33 år siden hun døde, 33 år gammel i 1977. Jeg var 13 år. I dag, 33 år senere, så må jeg presisere at jeg ikke er lei meg og det er mange år siden jeg følte sorg. Det som kanskje gjør meg litt trist er at jeg har vokst opp og også vært voksen uten å vite hvordan det er å ha en mor. Den første gangen jeg virkelig tenkte over dette var da jeg gikk gravid med mitt første barn. Akkurat der og da savnet jeg å ha en mor å spørre og dele erfaringer med.
Det gjør nok noe med en, det at man mister en av foreldrene sine i ung alder. Det tok lang tid før jeg ville snakke om det. Og da det skjedde var det sammen med noen som hadde opplevd det samme, så å si samtidig som meg. Akkurat det betydde mye for meg og fikk meg smertefritt ”over kneika”. Det er påtagende at jeg gang på gang har fått nære relasjoner til mennesker som også har mistet en av sine foreldre – være seg venninner eller kjærester. Rarest av alt er det at jeg aldri har visst på forhånd at vedkommende har vært i samme situasjon som meg. Det er nok ikke bare motsetninger som tiltrekker hverandre – felles skjebne bringer også mennesker sammen. Eller er det bare meg som har en merkelig evne til å tiltrekkes av mennesker som har mistet en mor eller en far?
Moren min var 33 år da hun døde. Jeg hadde nedtelling til den dagen da jeg selv fylte 33 år. Den dagen følte jeg på en måte at jeg virkelig hadde overlevd moren min. Jeg var eldre enn henne og følte merkelig nok at jeg kunne puste ut.
Hun hadde vært 66 år i dag. Jeg lurer på hvem hun hadde vært. Hvordan vi ville ha hatt det sammen. Hva slags bestemor hun ville ha vært for mine barn. Det er ting man aldri får svar på og det plager meg ikke. Men nysgjerrigheten på hvordan det kunne ha vært er der.
Mamma var vakker også når hun var syk. Hun luktet alltid av parfymen Charlie. Hun sang voggesanger for meg som jeg igjen sang for mine barn (de første gangene med veldig stor klump i halsen). Hun tok meg med på eventyr, både i bøker og ut i den vide verden. Hun ga meg ansvar langt utover hva en liten jentunge burde ha fått, men fordi jeg tålte det fikk jeg bein i nesa (never grow a wishbone where your backbone ought to be…) Hun dro meg med på konserter, lærte meg å danse og hun tok meg med på nattklubber i Spania og Tunisia da jeg var 11-12 år gammel. Hun lærte meg å strikke, sminke meg - og synge Prøysen.
Resten har jeg lært meg selv. :-)
Da jeg var liten sang jeg "schlovs you ye ye ye" og spilte tromme. Ikke ordentlig tromme, en hoggestabbe i skogen fungerte fint. Hvis noen spurte hva jeg gjorde så svarte jeg at jeg var Beatles-manner.
Jeg har siden det aldri vært spesielt fan av The Beatles, selv om jeg liker mye av musikken. Jeg hører aldri på Beatles, derfor er det rart at jeg de siste dagene ikke har fått denne sangen ut av hodet:
Og "the long and winding road" får meg over på et dikt jeg en gang kunne utenat:
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveller, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I--
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference
...Robert Frost
En annen "road" er boka "The Road" av Cormac McCarthy. Boka er trist, dyster og fantastisk. Gå gjerne å se filmen (som jeg ikke har sett), men les helst boka!
