En av mine favorittbøker, Pillars of the Earth av Ken Follett, er i ferd med å spilles inn og bli tv-serie!!!
Innspillingen startet i juni i fjor og serien vil bli vist i England til sommeren, så får vi bare håpe at en norsk tv kanal har vett til å kjøpe denne serien så raskt som mulig. Hvis ikke finnes det jo DVD!!
Så spørs det da skuespillerene som skal gestalte rollene er riktige i forhold til bildene man har dannet seg selv etter å lest boken. Er for eksempel dette Jack Jackson?
Jeg tilbringer tiden i sofaen. Har hatt en operasjon (ingenting farlig) og må ta det med ro. Jeg kan ikke strikke så da går dagene med til å se fïlm og leser bøker.
Jeg har akkurat nå sett The Time Traveller's Wife. Har lenge hatt lyst til å lese boka, men denne gangen så jeg altså filmen først. Pleier alltid å gjøre det i omvendt rekkefølge... Filmen var både spesiell og fin. En anderledes kjærlighetshistorie som handler om Claire og Henry som først møter hverandre når hun er 6 år og han er 30 år. Dvs. der er første gang hun møter ham. Mens han møter henne for første gang når hun er eldre og han er yngre... Du kan lese om boka her
I dag er det 22. mars og min mor ville ha fylt 66 år. Det er 33 år siden hun døde, 33 år gammel i 1977. Jeg var 13 år. I dag, 33 år senere, så må jeg presisere at jeg ikke er lei meg og det er mange år siden jeg følte sorg. Det som kanskje gjør meg litt trist er at jeg har vokst opp og også vært voksen uten å vite hvordan det er å ha en mor. Den første gangen jeg virkelig tenkte over dette var da jeg gikk gravid med mitt første barn. Akkurat der og da savnet jeg å ha en mor å spørre og dele erfaringer med.
Det gjør nok noe med en, det at man mister en av foreldrene sine i ung alder. Det tok lang tid før jeg ville snakke om det. Og da det skjedde var det sammen med noen som hadde opplevd det samme, så å si samtidig som meg. Akkurat det betydde mye for meg og fikk meg smertefritt ”over kneika”. Det er påtagende at jeg gang på gang har fått nære relasjoner til mennesker som også har mistet en av sine foreldre – være seg venninner eller kjærester. Rarest av alt er det at jeg aldri har visst på forhånd at vedkommende har vært i samme situasjon som meg. Det er nok ikke bare motsetninger som tiltrekker hverandre – felles skjebne bringer også mennesker sammen. Eller er det bare meg som har en merkelig evne til å tiltrekkes av mennesker som har mistet en mor eller en far?
Moren min var 33 år da hun døde. Jeg hadde nedtelling til den dagen da jeg selv fylte 33 år. Den dagen følte jeg på en måte at jeg virkelig hadde overlevd moren min. Jeg var eldre enn henne og følte merkelig nok at jeg kunne puste ut.
Hun hadde vært 66 år i dag. Jeg lurer på hvem hun hadde vært. Hvordan vi ville ha hatt det sammen. Hva slags bestemor hun ville ha vært for mine barn. Det er ting man aldri får svar på og det plager meg ikke. Men nysgjerrigheten på hvordan det kunne ha vært er der.
Mamma var vakker også når hun var syk. Hun luktet alltid av parfymen Charlie. Hun sang voggesanger for meg som jeg igjen sang for mine barn (de første gangene med veldig stor klump i halsen). Hun tok meg med på eventyr, både i bøker og ut i den vide verden. Hun ga meg ansvar langt utover hva en liten jentunge burde ha fått, men fordi jeg tålte det fikk jeg bein i nesa (never grow a wishbone where your backbone ought to be…) Hun dro meg med på konserter, lærte meg å danse og hun tok meg med på nattklubber i Spania og Tunisia da jeg var 11-12 år gammel. Hun lærte meg å strikke, sminke meg - og synge Prøysen.
Resten har jeg lært meg selv. :-)
Da jeg var liten sang jeg "schlovs you ye ye ye" og spilte tromme. Ikke ordentlig tromme, en hoggestabbe i skogen fungerte fint. Hvis noen spurte hva jeg gjorde så svarte jeg at jeg var Beatles-manner.
Jeg har siden det aldri vært spesielt fan av The Beatles, selv om jeg liker mye av musikken. Jeg hører aldri på Beatles, derfor er det rart at jeg de siste dagene ikke har fått denne sangen ut av hodet:
Og "the long and winding road" får meg over på et dikt jeg en gang kunne utenat:
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveller, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I--
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference
...Robert Frost
En annen "road" er boka "The Road" av Cormac McCarthy. Boka er trist, dyster og fantastisk. Gå gjerne å se filmen (som jeg ikke har sett), men les helst boka!
Det er det. Min favoritt emosjon. Å være rørt av noe, eller litt (eller mye) lei seg for så å kunne bryte ut i latter, det er simpelthen herlig! Og en sånn følelse fikk jeg i går kveld. Programmet "Ingen Grenser" , hvor Lars Monsen leder 11 funksjonshemmede på en 30 dagers tur igjennom villmarka på nordkalotten, er ikke bare fantastisk god tv-underholdning. Det er tankevekkende også. Og det er så dønn ærlig, ujålete og ekte!! Samtidig så er det alt annet enn enkelt! Lars Monsen får vist andre sider av seg selv enn de foregående turene det har blitt tv-serier av. Han har gått alene før. Men nå, som lagleder, får han vist hvor fantastisk god han er med mennesker. På en positiv og naturlig pedagogisk måte får han deltagerne til å utfordre sine egne grenser. Det er sikkert utfordrende for ham selv også.
Også er det deltagerne da. Det er jo de som gjør at det hele blir så fantastisk. De støtter og hjelper hverandre. Alt går tydeligvis an, selv om man har proteser, sitter i rullestol eller har urinveisinfeksjon som er på vei til nyrene. Og når jeg ser Tare, som er sterkt syns- og hørselshemmet, styre hundespannet og Lars Monsen er passasjer, da griner jeg. Også ler jeg. For gleden som Tare utstråler er til å ta og føle på, og det er umulig å ikke bli berørt!
Det er denne serien som må vinne Gullruten for beste reality-show! Det er dette som er virkelighets-tv!
*) "Laughter through tears is my favorite emotion", er et sitat fra filmen Steel Magnolias (sagt av Dolly Partons rollefigur Truvy)
Da er jeg i gang!
Strikker poncho i et helt nydelig garn som heter Puno og er fra Rauma. Garnet er blanding av BabyAlpaka, ekstra fin Merino og polyamid. Jeg valgte å strikke i brunt. Litt dyrt garn, Over 70,- per nøste.... Men fantastisk deilig og lett garn!
